Noen ganger er det ålreit! Andre ganger er det ikke...

Den er den dagen. Jeg merker det allerede i det øyeblikket vekkerklokka ringer. Det er noe bakerst i hukommelsen som minner meg på at det å legge seg med blaut hår aldri har vært en god idè og heller ikke kommer til å bli det. Ikke under noen omstendigheter. Men så var det det der med å skyve problemene foran seg da...

Jeg sniker meg ut av rommet og unngår såvidt å se meg selv i speilet over senga. Lusker meg ut på badet, skrur på lyset. Skrur lyset av igjen. Skrur på ett lys, det minste og svakeste. Stiller meg foran speilen, åpner ett øye. Huff... Åpner et øye til. Huff! Etterhver som øynene våkner mer og mer til liv forsvinner det behagelige tåkesynet gradvis. HUFF!!

Dette var verre enn forventa, og jeg vet at klokka alt er for mye til at jeg rekker en nøddusj. Her er det bare å finne fram rettetanga. Og hårsprayen. Og hårstrikk, hårbånd, klemmer og alt annet nødvendig verktøy som kan gjøre denne hårkrisa litt mindre kritisk.

Men tross iherdig innsats både fra Define, Wella, Sebastian og Babyliss ser det ikke ut som denne hårdagen lar seg redde. Det er bare å innse det: Dette er en klassisk luedag. Fram med lua, gjem høysåta så godt det lar seg gjøre. Ute av syne, ute av sinn, er det ikke sånn det er?

Eller var det nå jeg skulle ha blitt klok av skade og skjønt at dette nok en gang handler om å skyve problemene foran seg?

For etter at jeg har sykla fire og en halv kilometer, hatt litt dårlig tid og dermed sykla litt fortere enn formen tilsier, kavet meg inn i garderoben, på med uniformen og av med lua - da skjønner jeg at denne luegreia kun var en midlertidig løsning. Vedig midlertidig, og veldig dårlig.

Skulle du sett! Nå har jeg jammen avansert fra" lagt seg med vått hår, vrimla i søvne og våkna opp med Elvis møter Dan Børge - sveis", til den minst like flatterende "lagt seg med vått hår, vrimla i søvne, våkna opp med Elvis møter Dan Børge, klint i litt vel mye hårprodukter og retta litt for mye på litt feil sted, for deretter å tre ei lue over hodet og gjøre det hele paddeflatt på toppen - sveis"... Det er da jeg skjønner at denne dagen har overgått lue-stadiet for lengst.

Neste gang skriver jeg en post-it lapp til meg selv og henger på speilen, så sparer jeg meg selv for mye forjeves abeid. På lappen skal det stå noe sånn som: God morgen Siri! Vet ikke om du husker det, men du la deg med blaut hår i går. Igjen. Husk burka!

Kjøleskapspoesi en mandags morgen

Heilt på tuppar

Høsttid er innetid. Nå er det slutt på de lange, lyse kveldene, badeturene, båtturene og middagene i hagen... Nå er det tid for å pakke seg inn i ullpleddet, finne fram kakaoen og brettspillene, og oppdatere DVD-samlingen. Men ikke minst, så er høsten tid for homeparty. Interiør, sminke, gryter, vaskekluter, plastbokser.. Det er knapt grenser for hva man kan få tak i på party.

Jeg går på party med den innstillingen at jeg ikke skal la meg lure til å kjøpe masse tull som bare blir stående i skapet. Hallo, jeg er jo ikke lettlurt heller! Men så skjer det samme hver eneste gang. For det er jo på disse kveldene jeg plutselig oppdager alt det jeg virkelig ikke visste fantes, men som jeg visstnok trenger, ja som jeg faktisk ikke kan leve uten! Plutselig skjønner jeg ikke hvordan jeg har klart meg uten den ansiktskremen som får huden til å føles babymyk, den tupperwareboksen som kan settes i mikroen og trylle frem ferdigkokte poteter på fem minutter, eller den vanvittig fine lysestaken som bare skriker etter å bli tatt med hjem og sette den siste prikken over i-en i stua mi.

Og hvorfor i alle dager har jeg ikke vært medlem på et SPA før? Altså, det er jo kjempefint å gi bort gavekort på SPA-behandling? Ikke det at jeg har gjort det før, men hvorfor ikke begynne nå? Og hun som jobba der sa jo virkelig at jeg trengte en SPA-behandling med jevne mellomrom? At jeg fortjente det? At det var sjokkerende at jeg ikke hadde gjort det tidligere? Så da ville det jo være kjempedumt å ikke bli medlem og benytte meg av medlemsrabattene?? Joda, det føles faktisk helt logisk i gjerningsøyeblikket. Det var noe helt annet da jeg kom hjem og satt der med en medlemsavtale i fanget. Tolv måneders bindetid, månedlig trekk... Var nå egentlig dette så lurt da?

Men men, gjort er gjort. Jeg har ikke tid til å sitte her og ergre meg over min egen lettlurthet. Jeg må løpe avgårde så jeg rekker å hente min nye, smarte og selvfølgelig helt uunnværlige tupperware-boks før jeg skal på kveldsvakt. God partyhøst!