onsdag 9. desember 2009
fredag 4. desember 2009
O jul med din glede og barnlige lyst :)
Navn: Aksel (Uttales Æksel)
Alder: 12 timer and still going strong
Yrke: Kombinert snø- og postmann
Sivilstand: Uvisst, men ryktet sier at han har et godt øyetil snødama oppi barnehagen her.
Beste egenskap: Evnen til å holde hodet kaldt i alle slags situasjoner
torsdag 26. november 2009
Kvinnfolk bak rattet!!
Planen er klar, jeg skal altså ut å reise etter jul. Men det er dyrt å reise. Veldig dyrt! Så for å få råd til dette, har jeg de sist månedene gått inn i sparemodus. I praksis betyr det blant annet shopstop, altså ikke noen lørdagsturer til Sørlandssenteret med shoppingterapi og impulskjøp. Nå gjelder det å grave langt bak i klesskapet for å finne fram alle tidligere impulskjøp, nå skal de fram i lyset og brukes, enten jeg liker det eller ei!
Det har heller ikke blitt så mye kino og kafè i det siste, selv om filmopplevelsen ikke blir helt den samme på 15-tommeren i stua og sofaen må støvsuges for en halv kilo popcorn når rulleteksten er slutt. Men her er det penger å spare! Og i grunnen tilbringes den meste tida på jobb nå om dagen. Her må det jobbes hvis kronene skal rulle og reisekassa fylles! Og dette er jo et ganske enkelt regnestykke, så joda- reisekassa har sakte med sikkert blitt en smule feitere.
Jeg klapper meg selv på skuldra og synes i grunnen jeg har vært flink! Deretter setter jeg meg i bilen og vender nesa hjemover mot Moisund. Glad og fornøyd. Det er helg, sola skinner, veiene er bare, jeg drømmer meg bort - trøkker inn pedalen, suser forbi Onkel Politi med laseren, og VIPS! så har jeg lært hva forenkla forelegg betyr, jeg har fått en prikk i sertifikatet, reisekassa har blitt betraktelig mye slankere og jeg kjenner at jeg kunne trenge litt shoppingterapi. I år ønsker jeg meg cruisecontrol til jul...
onsdag 18. november 2009
fredag 13. november 2009
Marinduque next!
Da er billetten bestilt! Den 13 januar drar jeg til Marinduque, en øy utenfor kysten av Filippinene, hvor jeg skal være et halvt år og jobbe som voluntør for "Misjonsalliansen". Jeg skal hovedsaklig jobbe med media, ta bilder, skrive artikler og lage reklamefilmer for prosjektene de har på Filippinene, og så skal jeg delta i et helseprosjekt i tillegg. Når sant skal sies, så gru-gleder jeg meg litt, og da er det spesielt den 28 timers lange flyreisen som bekymrer meg. Men den tid, den sorg! I mellomtiden får jeg bare se på disse bildene, så glemmer jeg nok fort flyturen :) Noen som blir med?
torsdag 5. november 2009
onsdag 14. oktober 2009
Noen ganger er det ålreit! Andre ganger er det ikke...
Den er den dagen. Jeg merker det allerede i det øyeblikket vekkerklokka ringer. Det er noe bakerst i hukommelsen som minner meg på at det å legge seg med blaut hår aldri har vært en god idè og heller ikke kommer til å bli det. Ikke under noen omstendigheter. Men så var det det der med å skyve problemene foran seg da...
Jeg sniker meg ut av rommet og unngår såvidt å se meg selv i speilet over senga. Lusker meg ut på badet, skrur på lyset. Skrur lyset av igjen. Skrur på ett lys, det minste og svakeste. Stiller meg foran speilen, åpner ett øye. Huff... Åpner et øye til. Huff! Etterhver som øynene våkner mer og mer til liv forsvinner det behagelige tåkesynet gradvis. HUFF!!
Dette var verre enn forventa, og jeg vet at klokka alt er for mye til at jeg rekker en nøddusj. Her er det bare å finne fram rettetanga. Og hårsprayen. Og hårstrikk, hårbånd, klemmer og alt annet nødvendig verktøy som kan gjøre denne hårkrisa litt mindre kritisk.
Men tross iherdig innsats både fra Define, Wella, Sebastian og Babyliss ser det ikke ut som denne hårdagen lar seg redde. Det er bare å innse det: Dette er en klassisk luedag. Fram med lua, gjem høysåta så godt det lar seg gjøre. Ute av syne, ute av sinn, er det ikke sånn det er?
Eller var det nå jeg skulle ha blitt klok av skade og skjønt at dette nok en gang handler om å skyve problemene foran seg?
For etter at jeg har sykla fire og en halv kilometer, hatt litt dårlig tid og dermed sykla litt fortere enn formen tilsier, kavet meg inn i garderoben, på med uniformen og av med lua - da skjønner jeg at denne luegreia kun var en midlertidig løsning. Vedig midlertidig, og veldig dårlig.
Skulle du sett! Nå har jeg jammen avansert fra" lagt seg med vått hår, vrimla i søvne og våkna opp med Elvis møter Dan Børge - sveis", til den minst like flatterende "lagt seg med vått hår, vrimla i søvne, våkna opp med Elvis møter Dan Børge, klint i litt vel mye hårprodukter og retta litt for mye på litt feil sted, for deretter å tre ei lue over hodet og gjøre det hele paddeflatt på toppen - sveis"... Det er da jeg skjønner at denne dagen har overgått lue-stadiet for lengst.
Neste gang skriver jeg en post-it lapp til meg selv og henger på speilen, så sparer jeg meg selv for mye forjeves abeid. På lappen skal det stå noe sånn som: God morgen Siri! Vet ikke om du husker det, men du la deg med blaut hår i går. Igjen. Husk burka!
torsdag 8. oktober 2009
mandag 5. oktober 2009
Heilt på tuppar
Høsttid er innetid. Nå er det slutt på de lange, lyse kveldene, badeturene, båtturene og middagene i hagen... Nå er det tid for å pakke seg inn i ullpleddet, finne fram kakaoen og brettspillene, og oppdatere DVD-samlingen. Men ikke minst, så er høsten tid for homeparty. Interiør, sminke, gryter, vaskekluter, plastbokser.. Det er knapt grenser for hva man kan få tak i på party.
Jeg går på party med den innstillingen at jeg ikke skal la meg lure til å kjøpe masse tull som bare blir stående i skapet. Hallo, jeg er jo ikke lettlurt heller! Men så skjer det samme hver eneste gang. For det er jo på disse kveldene jeg plutselig oppdager alt det jeg virkelig ikke visste fantes, men som jeg visstnok trenger, ja som jeg faktisk ikke kan leve uten! Plutselig skjønner jeg ikke hvordan jeg har klart meg uten den ansiktskremen som får huden til å føles babymyk, den tupperwareboksen som kan settes i mikroen og trylle frem ferdigkokte poteter på fem minutter, eller den vanvittig fine lysestaken som bare skriker etter å bli tatt med hjem og sette den siste prikken over i-en i stua mi.
Og hvorfor i alle dager har jeg ikke vært medlem på et SPA før? Altså, det er jo kjempefint å gi bort gavekort på SPA-behandling? Ikke det at jeg har gjort det før, men hvorfor ikke begynne nå? Og hun som jobba der sa jo virkelig at jeg trengte en SPA-behandling med jevne mellomrom? At jeg fortjente det? At det var sjokkerende at jeg ikke hadde gjort det tidligere? Så da ville det jo være kjempedumt å ikke bli medlem og benytte meg av medlemsrabattene?? Joda, det føles faktisk helt logisk i gjerningsøyeblikket. Det var noe helt annet da jeg kom hjem og satt der med en medlemsavtale i fanget. Tolv måneders bindetid, månedlig trekk... Var nå egentlig dette så lurt da?
Men men, gjort er gjort. Jeg har ikke tid til å sitte her og ergre meg over min egen lettlurthet. Jeg må løpe avgårde så jeg rekker å hente min nye, smarte og selvfølgelig helt uunnværlige tupperware-boks før jeg skal på kveldsvakt. God partyhøst!
Jeg går på party med den innstillingen at jeg ikke skal la meg lure til å kjøpe masse tull som bare blir stående i skapet. Hallo, jeg er jo ikke lettlurt heller! Men så skjer det samme hver eneste gang. For det er jo på disse kveldene jeg plutselig oppdager alt det jeg virkelig ikke visste fantes, men som jeg visstnok trenger, ja som jeg faktisk ikke kan leve uten! Plutselig skjønner jeg ikke hvordan jeg har klart meg uten den ansiktskremen som får huden til å føles babymyk, den tupperwareboksen som kan settes i mikroen og trylle frem ferdigkokte poteter på fem minutter, eller den vanvittig fine lysestaken som bare skriker etter å bli tatt med hjem og sette den siste prikken over i-en i stua mi.
Og hvorfor i alle dager har jeg ikke vært medlem på et SPA før? Altså, det er jo kjempefint å gi bort gavekort på SPA-behandling? Ikke det at jeg har gjort det før, men hvorfor ikke begynne nå? Og hun som jobba der sa jo virkelig at jeg trengte en SPA-behandling med jevne mellomrom? At jeg fortjente det? At det var sjokkerende at jeg ikke hadde gjort det tidligere? Så da ville det jo være kjempedumt å ikke bli medlem og benytte meg av medlemsrabattene?? Joda, det føles faktisk helt logisk i gjerningsøyeblikket. Det var noe helt annet da jeg kom hjem og satt der med en medlemsavtale i fanget. Tolv måneders bindetid, månedlig trekk... Var nå egentlig dette så lurt da?
Men men, gjort er gjort. Jeg har ikke tid til å sitte her og ergre meg over min egen lettlurthet. Jeg må løpe avgårde så jeg rekker å hente min nye, smarte og selvfølgelig helt uunnværlige tupperware-boks før jeg skal på kveldsvakt. God partyhøst!
torsdag 17. september 2009
onsdag 16. september 2009
For noe svineri!
Jeg våknet en morgen i forrige uke og følte meg mildt sagt uggen. På et eller annet tidspunkt hadde en kraftig influensa alliert seg med omgangssyka og bestemt seg for å avlegge meg et aldri så lite besøk. Med diffuse symptomer tok jeg meg en tur til legen, som umiddelbart fant frem desinfeksjonsmidlet og ba meg holde meg hjemme fra jobb den neste uka. Okei. Med hjertebank, kaldsvette og noe som minnet om en togkollisjon i hodet var jeg ikke vanskelig å be. Lykkelig uvitende om hva som ventet meg, tuslet jeg hjemover og gledet meg til en date med sofaen og fjernkontrollen.
Det legen ikke sa noe om, var alle bivirkningene denne sykemeldingen kunne føre med seg. Uheldigvis, eller heldigvis for min del, blei min bofelle Torunn ganske raskt smitta av svineriet. Dermed var vi to, og kunne i alle fall være litt sosiale med hverandre her hjemme på “isolatet”. Første dagen gikk greit nok. Da var vi nok begge såpass utkjørte at vi sov det meste av dagen. Ellers har det gått til hjernen på meg, for jeg husker i allefall lite av denne dagen. Men allerede etter et par dager begynte jeg å merke nye, skumle symptomer. Siden det var begrenset hvor mye jeg klarte å stå på beina, blei fjernkontrollen raskt en nær venn. Jeg lærte meg en ny sport kalt “zapping”, og blei etter hvert ganske god i dette.
Og med zappingen dukket det raskt opp et par nye venner. Som min nærmeste rådgiver, Dr Phil, mine gode venninner Ellen DeGeneres og Oprah Winfrey, interiørrådgiveren min Ty Pennington og ikke minst hele gjengen i “Motejuryen”. Men varselklokkene begynte for alvor å ringe da jeg tok meg i å se på “Baywatch” her om dagen. Hjelp! Noe måtte gjøres… Så TV-en blei skrudd av og malerpenselen blei henta fram fra loftet. Det var da jeg oppdaga at alle disse dagene på sofaen hadde gjort meg stiv og støl som en nittiåring. I tillegg har vi her i husstanden blitt særs åpne om alt som skjer innen toalettets fire vegger. Plutselig blei det så viktig å oppdatere hverandre, og ikke minst venner og familie over telefon, om dagens tilstand både på den ene og den andre måten.
Så takket være H1N1-viruset har jeg nå altså blitt TV-slave, fått kropp som ei gammel dame og snakker åpent om mine dovaner til alle og enhver. Dette står det da ikke noe om i advarslene? Derfor ser jeg det som min plikt å advare andre: LØP!!! Snart kommer griseriet til et sted nær deg….
Jeg ser for meg at opptreningen etter denne sjauen kan ta sin tid. Hver gang jeg kjenner at det gjør vondt et sted har jeg lyst å spørre ekspertpanelet i “Legene” hva det kan komme av, få trøst av Dr Phil og krølle meg opp i sofaen hos Oprah for å snakke litt om det. Men jeg skal klare å stå i mot! Jegbrekker heller kroppen ut av godstolen, tar på meg støttestrømpene og tar meg en tur ut i frisk luft…hvis jeg bare kunne finne rullatoren.
Det legen ikke sa noe om, var alle bivirkningene denne sykemeldingen kunne føre med seg. Uheldigvis, eller heldigvis for min del, blei min bofelle Torunn ganske raskt smitta av svineriet. Dermed var vi to, og kunne i alle fall være litt sosiale med hverandre her hjemme på “isolatet”. Første dagen gikk greit nok. Da var vi nok begge såpass utkjørte at vi sov det meste av dagen. Ellers har det gått til hjernen på meg, for jeg husker i allefall lite av denne dagen. Men allerede etter et par dager begynte jeg å merke nye, skumle symptomer. Siden det var begrenset hvor mye jeg klarte å stå på beina, blei fjernkontrollen raskt en nær venn. Jeg lærte meg en ny sport kalt “zapping”, og blei etter hvert ganske god i dette.
Og med zappingen dukket det raskt opp et par nye venner. Som min nærmeste rådgiver, Dr Phil, mine gode venninner Ellen DeGeneres og Oprah Winfrey, interiørrådgiveren min Ty Pennington og ikke minst hele gjengen i “Motejuryen”. Men varselklokkene begynte for alvor å ringe da jeg tok meg i å se på “Baywatch” her om dagen. Hjelp! Noe måtte gjøres… Så TV-en blei skrudd av og malerpenselen blei henta fram fra loftet. Det var da jeg oppdaga at alle disse dagene på sofaen hadde gjort meg stiv og støl som en nittiåring. I tillegg har vi her i husstanden blitt særs åpne om alt som skjer innen toalettets fire vegger. Plutselig blei det så viktig å oppdatere hverandre, og ikke minst venner og familie over telefon, om dagens tilstand både på den ene og den andre måten.
Så takket være H1N1-viruset har jeg nå altså blitt TV-slave, fått kropp som ei gammel dame og snakker åpent om mine dovaner til alle og enhver. Dette står det da ikke noe om i advarslene? Derfor ser jeg det som min plikt å advare andre: LØP!!! Snart kommer griseriet til et sted nær deg….
Jeg ser for meg at opptreningen etter denne sjauen kan ta sin tid. Hver gang jeg kjenner at det gjør vondt et sted har jeg lyst å spørre ekspertpanelet i “Legene” hva det kan komme av, få trøst av Dr Phil og krølle meg opp i sofaen hos Oprah for å snakke litt om det. Men jeg skal klare å stå i mot! Jegbrekker heller kroppen ut av godstolen, tar på meg støttestrømpene og tar meg en tur ut i frisk luft…hvis jeg bare kunne finne rullatoren.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
