Et lite glimt fra...
....kan male den
mørkeste himmelen
lyseblå
 |
| (Bilde hentet fra www.haroldsplanet.com) |
Mal meg ein himmel blå
(Sigvart Dagsland)
mal meg ein himmel blå
Mal meg ein himmel blå
kor tid kan speila seg
finn meg et sted å stå
ikkje langt fra deg
ikkje langt fra deg
Mal meg ein grønne eng
med hvile myk og god
med hvile myk og god
ein lune himmelseng
kor eg kan finna ro
som ein drøm
som ein drøm
som ein drøm
Mal meg et luftigt slott
med plass te tankespinn
og e livet hjerterått
så kan me stiga inn
som ein drøm
som ein drøm
som ein drøm
mal meg ein himmel blå
for bare ein liden stond.
som ein drøm
som ein drøm
som ein drøm
”Tenk om det va `kun ein vei frem, som strakk seg ut fra hit og hjem. Og at me visste
kor me sko, og veien gjekk fra der me sto..” Mest sannsynlig hadde Sigvart Dagsland en dypere mening bak denne teksten da han skreiv den. Antakelig er den full av metaforer og skjult visdom. Han pleier å være god på slikt, Sigvart.
Men dersom vi legger all tolking til side og kaller en spade for en spade, så er det veldig nærliggende for meg å tenke at vi har noe til felles, Dagsland og jeg. At han kanskje sliter en smule med retningssansen, han også. At han av og til står ved et veikryss og lurer på om han i det hele tatt er i rett by, eller forsøker å finne tilbake til et sted han nylig har vært, bare for å oppdage at de har flytta hele bygget til en annen gate. Ja, for det er sånt som hender oftere enn man skulle tro! Jeg vil anta at det koster den norske stat ganske mange millioner kroner hvert eneste år å drive med så mye flytting av store bygg som de gjør! For ikke å snakke om det å bytte rundt på gatenavnene i tide og utide! Ville det ikke vært lettere for alle om Bogstadveien bare kunne få være Bogstadveien og ferdig med det??
Hva med GPS tenker du kanskje nå, har du ikke hørt om det? Jo takk, det har jeg. Det var mildt sagt en gledens dag da jeg oppdaget at man kan få GPS-navigering på i-Phone. Men etter å ha blitt ledet rundt i all verdens slags bakgårder og undergrunder, klatret over gjerder og kavet meg gjennom busker og kratt bare for å ende opp midt i en rundkjøring og blitt fortalt at "Du har nå nådd målet", så kan du si at mitt forhold til GPS er en tanke anstrengt...
Så hender det jo av og til da, sånn en gang hvert skuddår eller noe sånt, at jeg faktisk treffer blink og klarer å komme meg frem til rett sted, til rett tid, uten nevneverdig mye hjelp. Dette er de dagene da folk blir veldig imponerte og straks konkluderer med at retningssans mest sannsynlig er noe som kan trenes opp likevel! Da har jeg lært meg at det er best å bare nikke og smile og ikke nevne noe om at jeg faktisk trodde jeg var i feil ende av byen og ble fryktelig overraska da jeg plutselig hørte noen kjente stemmer og oppdaga at jeg var i den rette gata.
Neida, bare smil. Og nikk. Og la dem leve i troen på at det faktisk finnes håp for en stakkar uten retningssans.
Jeg har for lengst akseptert mitt handicap og det faktum at Dagslands sang om å gå seg bort har blitt tittelsporet i mitt liv. Og som oftest er det jo ikke så galt at det ikke er godt for noe. Hvem vet, kanskje har jeg en fremtid i paralympics? Orienteringsløp for dem som ikke kan orientere seg...?
kor me sko, og veien gjekk fra der me sto..” Mest sannsynlig hadde Sigvart Dagsland en dypere mening bak denne teksten da han skreiv den. Antakelig er den full av metaforer og skjult visdom. Han pleier å være god på slikt, Sigvart.
Men dersom vi legger all tolking til side og kaller en spade for en spade, så er det veldig nærliggende for meg å tenke at vi har noe til felles, Dagsland og jeg. At han kanskje sliter en smule med retningssansen, han også. At han av og til står ved et veikryss og lurer på om han i det hele tatt er i rett by, eller forsøker å finne tilbake til et sted han nylig har vært, bare for å oppdage at de har flytta hele bygget til en annen gate. Ja, for det er sånt som hender oftere enn man skulle tro! Jeg vil anta at det koster den norske stat ganske mange millioner kroner hvert eneste år å drive med så mye flytting av store bygg som de gjør! For ikke å snakke om det å bytte rundt på gatenavnene i tide og utide! Ville det ikke vært lettere for alle om Bogstadveien bare kunne få være Bogstadveien og ferdig med det??
Hva med GPS tenker du kanskje nå, har du ikke hørt om det? Jo takk, det har jeg. Det var mildt sagt en gledens dag da jeg oppdaget at man kan få GPS-navigering på i-Phone. Men etter å ha blitt ledet rundt i all verdens slags bakgårder og undergrunder, klatret over gjerder og kavet meg gjennom busker og kratt bare for å ende opp midt i en rundkjøring og blitt fortalt at "Du har nå nådd målet", så kan du si at mitt forhold til GPS er en tanke anstrengt...
Så hender det jo av og til da, sånn en gang hvert skuddår eller noe sånt, at jeg faktisk treffer blink og klarer å komme meg frem til rett sted, til rett tid, uten nevneverdig mye hjelp. Dette er de dagene da folk blir veldig imponerte og straks konkluderer med at retningssans mest sannsynlig er noe som kan trenes opp likevel! Da har jeg lært meg at det er best å bare nikke og smile og ikke nevne noe om at jeg faktisk trodde jeg var i feil ende av byen og ble fryktelig overraska da jeg plutselig hørte noen kjente stemmer og oppdaga at jeg var i den rette gata.
Neida, bare smil. Og nikk. Og la dem leve i troen på at det faktisk finnes håp for en stakkar uten retningssans.
Jeg har for lengst akseptert mitt handicap og det faktum at Dagslands sang om å gå seg bort har blitt tittelsporet i mitt liv. Og som oftest er det jo ikke så galt at det ikke er godt for noe. Hvem vet, kanskje har jeg en fremtid i paralympics? Orienteringsløp for dem som ikke kan orientere seg...?
(Bilde lånt fra www.svada.no)
Som innflytter, enten det måtte være her eller der, ser man ofte ting med nye øyne. Og er det en by som har mange innflyttere, så må det være Oslo. Klart det, det er jo hovedstaden vår, Norges største by, en studentby og sentrum for så mangt. Selv er jeg vel en typisk bygdejente. Jeg liker ikke at ting blir for stort og skummelt, jeg setter pris på å vite hvem naboene mine er og jeg liker å treffe kjensfolk på nærbutikken. Nettopp derfor har jeg vært ganske fast bestemt på at Oslo, nei der skal jeg i allefall aldri bo!!
Men så var det den prinsippfastheten da. Det er mulig at jeg er en smule lett å overtale, men saken er i allefall den at jeg i et svakt øyeblikk endte opp med å kjøpe leilighet i, ja nettopp; Oslo! Nå har jeg bodd her i snart seks uker og må si at jeg trives bedre og bedre dag for dag. Men nå skulle jo ikke dette handle om meg og mine impulshandlinger, så over til den egentlige saken, nemlig Osloborgere og det noen vil kalle storbymentaliteten.
For når jeg spør folk, og da hovedsaklig andre innflyttere som meg selv, hvordan de trives i Tigerstaden, sier de aller fleste at de trives godt. Men samtidig trekker de frem at de synes det er vanskelig å vende seg til det at Osloborgerne ser ut til å leve med hodet stukket ned i sanden, de går med skylapper og ser ikke annet enn det som berører dem selv. De er frekke, de spotter tiggere på gaten, de reiser seg ikke for gamle damer på trikken, de sniker i køen, de hilser ikke på fremmede og de hjelper aldri noen andre dersom det ikke gagner dem selv.
Men vet du hva? Dette har jeg fremdeles til gode å oppleve! På butikken får jeg daglig gode smil og fantastisk service, jeg opplever stadig at noen reiser seg og gir bort plassen sin på trikken, naboen håndhilste på oss da vi flytta inn, tilfeldig forbipasserende stoppet for å hjelpe å løfte tunge esker fra flyttelasset, og i dag var det en dame som løp over trikkeskinnene for å hjelpe en mann på andre siden av gata da han mistet krykken sin.
Så, lever virkelig Osloborgerne med hodet i sanden? Nei, jeg tror ikke det! I såfall har jeg vært heldig som har truffet på en gjeng med fine folk som gjør sitt beste for å snu denne trenden, eller eventuelt motbevise at den eksisterer. Og du, den gjengen vil jeg også være en del av!
 |
| (Bilde lånt fra http://www.adsolutions.no/) |
Siden jeg nå har bestemt meg for å flytte til Oslo, ser jeg meg desverre nødt til å selge min kjære boble Pia som jeg har hatt i halvannet år. Dette er en alle tiders bil å kjøre, og det har vært veldig lite problemer med den.
Beskrivelse
Sporty 02-modell. Fargerik, litt rund i kantene, sjarmerende utseende og varm og god på innsida. I tillegg er hun veldig sprek og liker turer både på by- og landevei! Bortsett fra en liten bekymringsrynke i frontruta (se bilde) er hun i tipp-topp form!
Informasjon
Totalpris | 110 000,- Hundreogtitusen (eks omregistrering) | |
Årsavgift | Inklusiv | |
Bilen står | På Moisund | |
Kilometer | 104342 | |
Årsmodell | 2002 | |
Karosseri | Kombi 3-dørs | |
Avgiftsklasse | Personbil | |
1. gang reg. | 2002 | |
Sylindervolum | 2.0 | |
Effekt | 116 hk | |
Drivstoff | Bensin | |
Girkasse | Manuell | |
Hjuldrift | Forhjulsdrift | |
Farge | Rød | |
Interiørfarge | sort | |
Antall seter | 4 | |
Antall dører | 2 | |
Antall eiere | 3 | |
Reg. nr. | RJ 11517 | |
Co2-utslipp | 209 g/km | |
Utstyr
Sommerhjul alu 17"
Vinterhjul alu 15" (nye i fjor)
Lettmet. felg sommer
Lettmet. felg vinter
Air Condition
CD-veksler for 6 stk CD
Elektriske speil
El.vinduer
Midtarmlene
Radio/CD
Sentrallås
Servostyring
Takluke
ABS-bremser (Nye bremser i september i år)
Airbag foran
Sideairbager
Alarm
Antiskrens
Bilen er originalt senket og har sportseksosanlegg (to potter)
Kontaktinfo:
Siri Moi
Tlf: 97786692
e-post: sirimoi@yahoo.no
Bloggdvalen er over! Her er noen glimt fra Eikerapen i helga...
(Les mer på www.moisund.com)
Torunn og Ingrid
Klare for konsert!!
Meg og Anne Elin
God stemning i bilen!
Krisesokker
"Når sommeren er over og du ikke har merka det-sokker"
(Les mer på www.moisund.com)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
- Follow Us on Twitter!
- "Join Us on Facebook!
- RSS
Contact