Du vet at du er sykepleier når...

Noen mener at det å være sykepleier er mer en diagnose enn et yrke. Kanskje er dette de samme menneskene som påstår at ingen i hele verden har det så vondt når de er syke, som de som er gift med en sykepleier? Ikke vet jeg! Men noe jeg vet, er at jeg i allefall ikke slutter å være sykepleier når jeg stempler ut etter endt arbeidsdag. Det er enkelte symptomer som henger ved og synes å være uhelbredelige.

For eksempel når jeg står foran vasken hjemme på badet og venter på at vannet skal begynne å strømme helt av seg selv, når jeg stiller diagnoser på mennesker jeg treffer på bussen, når jeg ikke lenger har søtsug- bare veldig lavt blodsukker, når jeg er på offentlig toalett og teller hvor mange sekunder folk bruker på håndvasken, når jeg biter meg merke i hele familiens dovaner, synes det er fristende å smette inn en liten veneflon på venner og bekjente, og sniker meg til å kjenne litt på pulsen til dem jeg håndhilser på...

Når jeg sitter hjemme i stua og leter etter saksa og pennen i brystlomma, signerer personlige brev med initialer, dato og klokkeslett, når jeg våkner midt på natta med ordet "claudicatio intermittens" i hodet, og må slå opp i medisinsk ordbok for å få sove igjen, når jeg har en flaske antibac i hvert enest rom i huset og får nervesammenbrudd dersom ikke alt foregår etter de rette hygieniske prinsippene, når jeg svarer med tittel og avdeling når noen ringer meg på mobilen, og når jeg i en alder av 25 år fremdeles synes bæsje-tisse-prompehumor er helt topp, så er det vel ingen tvil om at jeg lider av den uhelbredelige sykdommen sykepleie. Stakkars meg! Og stakkars dere, som må omgås meg. Have mercy!