Noen mener at det å være sykepleier er mer en diagnose enn et yrke. Kanskje er dette de samme menneskene som påstår at ingen i hele verden har det så vondt når de er syke, som de som er gift med en sykepleier? Ikke vet jeg! Men noe jeg vet, er at jeg i allefall ikke slutter å være sykepleier når jeg stempler ut etter endt arbeidsdag. Det er enkelte symptomer som henger ved og synes å være uhelbredelige.
For eksempel når jeg står foran vasken hjemme på badet og venter på at vannet skal begynne å strømme helt av seg selv, når jeg stiller diagnoser på mennesker jeg treffer på bussen, når jeg ikke lenger har søtsug- bare veldig lavt blodsukker, når jeg er på offentlig toalett og teller hvor mange sekunder folk bruker på håndvasken, når jeg biter meg merke i hele familiens dovaner, synes det er fristende å smette inn en liten veneflon på venner og bekjente, og sniker meg til å kjenne litt på pulsen til dem jeg håndhilser på...
Når jeg sitter hjemme i stua og leter etter saksa og pennen i brystlomma, signerer personlige brev med initialer, dato og klokkeslett, når jeg våkner midt på natta med ordet "claudicatio intermittens" i hodet, og må slå opp i medisinsk ordbok for å få sove igjen, når jeg har en flaske antibac i hvert enest rom i huset og får nervesammenbrudd dersom ikke alt foregår etter de rette hygieniske prinsippene, når jeg svarer med tittel og avdeling når noen ringer meg på mobilen, og når jeg i en alder av 25 år fremdeles synes bæsje-tisse-prompehumor er helt topp, så er det vel ingen tvil om at jeg lider av den uhelbredelige sykdommen sykepleie. Stakkars meg! Og stakkars dere, som må omgås meg. Have mercy!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 hilsener:
Hehe, fine!:) E ikkje alltid lett å skilla jobb og fritid:D God tur t India (va ikkje det ein av disse dagene? Huske ikkje heilt ka dato du sa:p)...Kos deg ekstremt masse, og eg glede meg t å hørra om kossen du har hatt det:D Kram
Ven(n)eflon!!!!
-jorock-
Legg inn en kommentar