Når jeg må til Filippinene for å treffe gamle venner, da skjønner jeg at verden virkelig ikke er så stor! Denne helgen dro jeg til Cavite, en provins som ligger noen mil sør for Manila, for å treffe Karoline og Elin som jeg gikk på bibelskole sammen med. De er på jorda rundt-reise, og nå var endelig turen kommet til Filippinene. Det har jeg gledet meg til De bor på gjestehuset til ”Minestries Without Borders” i Dasmarinas, Cavite, så der fikk jeg også bo sammen med dem og seks andre nordmenn.
Gjestehuset i Cavite
En av jentene paa barnehjemmet som "Ministries without borders" driver i Cavite.
Det var utrolig koselig å treffe dem igjen og høre litt om reisen deres, og det var avslappende å snakke litt norsk og ikke spise ris til alle måltider I tillegg ble vi kjent med to amerikanske jenter som også overnattet på stasjonen, utrolig festlige jenter med en god dose humor – love it!
Kvinnen(e) i vinden
Men så skulle det nok en gang vise seg at trafikken her til lands er en smule uberegnelig. I lange perioder ble vi stående bom fast, så rykket og hoppet vi videre et stykke før vi stod bom fast igjen. Og sånn holdt vi på helt til vi trodde vi var kommet frem til stedet hvor vi skulle bytte buss, så der gikk vi av – alt for tidlig, etter råd fra en ”hyggelig” medpassasjer. Men for å gjøre en lang historie litt kortere: Vi dro fra gjestehuset kl halv seks. To busser, èn alt for dyr taxi og tre timer senere var vi endelig fremme på det berømte handlesenteret. Da var vi så sultne at vi holdt på å krepere, og gikk rett til en italiensk restaurant for å stilne sulten. Der spiste vi det som skulle vært en biff av typen ”Well done”.
Etter det blodige, men gode måltidet, var det på tide å rusle rundt litt og kikke i butikkene. Men da var vi i grunnen så mette og slitne at vi bare ble gående og subbe, så vi bestemte oss raskt for å heller dra hjem igjen! Men nå var vi lei av jeepney, buss og folk som rådet oss til å gå av flere kilometer for tidlig, så vi bestemte oss for å ta taxi. Vi fant en sjåfør som var hyggelig og grei, og som gav oss en grei pris. Vi satte oss i taxien, sa hvor vi skulle, og sovna - alle tre. Det tar på å være på tur :)
Da vi nærmet oss misjonsstasjonen i Dasmarinas var planen å ta en jeepney det siste stykket. Men siden det bare var snakk om et lite kvarter, bestemte taxisjåføren seg for at han like godt kunne kjøre oss helt hjem. Og det takket vi jo selvfølgelig ja til! Men da vi hadde kjørt et kvarter og strengt tatt burde begynt å kjenne oss igjen, da befant vi oss på et sted vi ikke akkurat dro kjensel på. Eller gjorde vi det? Veldig vanskelig å si i mørket! Så vi kjørte et lite stykke til. Og så litt til. Og litt til. Helt til vi fant ut at det var best å snu. Kanskje vi skulle tatt til høyre i det krysset for et par kilometer siden? Eller venstre??
Og sånn holdt vi på – frem og tilbake, til høyre og til venstre, og vi kjente oss fremdeles ikke igjen. En liten stund trodde jeg nesten vi var på vei tilbake til Mall of Asia, for denne turen ville jo ingen ende ta! Heldigvis for oss hadde vi funnet oss en veldig snill og tålmodig taxisjåfør, men etter en og en halv time på den veien som skulle ta femten minutter, begynte han å bli ganske lang i maska og smal i øyene. Og du kan vel si det sånn at om han ikke var ordknapp fra før, så var han det i alle fall nå!
Enden på visa var at vi kom frem til slutt, og jeg vet ikke hvem som var mest lykkelig for det – oss eller sjåføren. Men da vi kom inn på gjestehuset måtte vi i allefall rett i fryseren og hente en trelitersboks med sjokoladeis, den eneste verdige avslutningen på denne fantastiske reisen. For å oppsummere dagen, så brukte vi tre timer på å komme oss til senteret, spiste middag – og dro to timer tilbake igjen. Nå kan vi i allefall skryte av å ha vært på Asias største handlesenter :)
Sjokoladeiiiiis :)
Og nå trodde du kanskje at historien var over? Men det ville jo vært veldig kjedelig. Så nå skal du høre! Jeg skulle jo hjem igjen også. Så på søndags kveld, etter å ha tatt farvel med både gamle– og nye venner, satte jeg meg på bussen og vendte nesa mot Manila igjen. Planen var å ta bussen en time, og deretter ta LRT det siste stykket – samme rute som på vei ned.
Bussturen gikk fint! Jeg ble kjent med en kar ved navn Michael som lurte på om jeg ikke var redd for å bli kidnappet siden jeg hadde sånt et farlig yrke i dette farlige landet. Så fra nå av er jeg verken sykepleier eller noe som helst annet enn en simpel turist. Fra Sveits. Hvis noen spør.
Da jeg gikk av bussen var klokka kvart på ni, og jeg spurte jeg meg frem etter veien til LRT-stasjonen. På vei dit gikk jeg gjennom en markedsplass hvor de solgte alt fra grillede geitehoder og kokte andeegg til truser og sminke, DVDer, smykker, sko og appelsiner. Det krydde av folk og dyr over alt, og det var umulig å ikke bli en smule revet med. Så jeg kjøpte meg et par DVDer og en CD med ekte asiatisk hip-hop på veien, til den nette sum av tjue kroner.
Da jeg kom til LRT-stasjonen viste det seg at vi hadde tatt feil. Toget går ikke hele døgnet, det slutter å gå kl ni. Nå var den fem på, men vakten hadde ingen planer om å slippe oss inn – han var tydelig beinklar for å komme seg hjem, og låste gitteret med en fire-fem hengelåser for å være på den sikre siden.
LRT
OK, hva nå? Jeg var usikker på om det gikk noen buss dit hvor jeg skulle, men en natt på gata frista lite, så jeg bestemte meg for å begynne å lete etter alternative reisemåter. Og jeg hadde ikke lett lenge før jeg hørte en særs nasal stemme som ropte ”Monumento! Monumento!” Som musikk i mine ører – Monumento? Det er jo dit jeg skal!! Så jeg hoppet inn i Jeepneyen, betalte fem kroner, og halvannen time seinere var jeg fremme i Monumento – med eksosen liggende som et ekstra hudlag over hele kroppen og helt sikkert nedover i luftveiene også. Håret stod av seg selv til alle kanter, jeg var svett og fæl og sulten.
Da jeg kom frem til gjestehuset rundt klokka elleve oppdaget jeg at all maten min var borte, og det samme var dusjsåpa og sjampoen. Så da blei det smelta snickers til kvelds, og eksosen blei skrubba vekk med håndsåpe. Men jeg var kjempefornøyd! For jeg kom meg både til Cavite og tilbake igjen aleine, og kanskje det faktisk er sant at det er mulig å trene opp retningssansen? Jeg synes i allefall jeg merker en liten bedring :)
2 hilsener:
Haha, det var litt av en tur! HUffamei, jammen meg glad du kom deg trygt fram til slutt;) Morro å lese!
Så kos å møte på Karoline og Elin!! Og herlig å høre at din begredelige retningssans ikke har blitt det spor bedre - da føler jeg meg i godt selskap ;)
Legg inn en kommentar