Fjelltur

Det er ikke så vanlig å gå på fjelltur her til lands. Friluftsliv generelt, hvis du ser bort fra de som jobber i friluft, er ute med fiskebåten til daglig o.l., er ikke så populært. Men det er noen fjellgeiter i blant, og sjefen min på kontoret er en av dem. Han har skjønt at det å dra på tur er veldig sosialt og moro, og derfor har han etablert en gruppe som kaller seg ”Bluehearts”. Dette er en gjeng som drar land og strand rundt med jevne mellomrom og bestiger en fjelltopp eller utforsker ”sovende” vulkaner. Og denne helgen fikk jeg muligheten til å være med dem på tur til en liten landsby ca to timers kjøring utenfor Manila city.

Første etappe gikk med Jeepney ca en times tid, så kjøpte vi oss lunsj før vi fant oss en ny jeepney (se bilder fra Manila, jeepney er den busslignende bilen med masse pynt og dilldall på).  Det er ikke store plassen bak i disse kjøretøyene, spesielt ikke når vi har med oss bagasje i tillegg. Så vi opererer med ”stable i høyden-prinsippet”, og de som ikke får plass der, setter deg på taket.

Så bar det av gårde på humpete veier enda en times tid før vi kom frem til landsbyen som var utgangspunktet for helgens tur. Etter å ha registrert oss med navn og nummer på ”kommunehuset”, og selvfølgelig fått oss litt søt snacks i kiosken på hjørnet, begynte vi å gå innover i skauen (eller er det jungel det heter her..?). Siden det allerede var blitt ganske varmt, tok vi det hele ganske med ro i et bedagelig tempo. Løypa gikk litt opp og ned, men å kalle det fjelltur vil kanskje være å ta litt hardt i J. Etter å ha gått i ca en halv time, da var det på tide med en liten pause igjen, og selvfølgelig snacks, denne gangen i form av søt gelè og vingummi. For uten sukker og søt drikke, duger filippineren ikke…

Etter å ha gått i litt over en time, kom vi frem til et nydelig sted. Midt inne i jungelen åpenbarte det seg en elv med krystallklart vann, omringet av palmer og en fin liten strand hvor vi slo opp teltene våre. Så var det på tide med mat. Igjen! Det er ingen tvil om at jeg kommer til å vokse ut av garderoben min i løpet av de neste månedene i alle fall J

Etter at gutta boys hadde laget de fineste retter med ris (selvfølgelig), fisk, kylling, grønnsaker og ju næim it, vi hadde tatt oss en liten svømmetur i elva og desserten var fortært, la vi oss ned på stranda og kikket på stjernehimmelen mens Eric (sjefen min) fortalte røverhistorier. En fin avslutning på en fin dag!

 

Neste morgen stod vi opp med sola, spiste en standart fireretters frokost, spente på oss sandalene og begynte å gå nedover elva. For det meste kunne vi gå langs elvebredden, men enkelte områder måtte vi svømme gjennom. Etter hvert kom vi til en fjellside som vi klatret opp, og et sted der oppe i fjellsiden var det et stort hull, ca èn meter i diameter. Dette hullet klatret vi ned i, og der nede i mørket åpenbarte det seg en grotte som strakte seg flere hundre meter innover i fjellet. Vi hadde med oss hodelykter og startet oppdagelsesferden, mens jeg prøvde hardt å ikke tenke på hva som ville skje dersom det kom et jordskjelv akkurat der og da.

Etter å ha beveget oss innover et stykke, kom vi til en slags kulp med kaldt vann, på tide med en svømmetur igjen! Det var  en utrolig spesiell opplevelse å plaske rundt der inne i mørket mens det drypte vann fra taket og vi kunne høre vingeslagene fra en flaggermus i ny og ne.

Da vi kom tilbake til leiren var det igjen på tide med mat før vi pakket sammen sakene våre og vendte nesa hjemover. Vi avsluttet med søt snacks i den samme kiosken som dagen i forveien, deretter ventet vi et par timer før vi fant noen som ville ta på seg oppdraget å kjøre oss helt tilbake til byen igjen. Solbrent og fornøyd kan jeg konstantere at det er kjempegøy å dra på fjelltur, selv uten appelsin og kvikklunsj, og selv om fjellet ikke egentlig minner så veldig om et fjell J