01.02.10
Første februar og 30 varmegrader, tenk det :) Tipper det er litt kaldere i Norge, håper dere fremdeles har fin vinter med sol og mye snø?

I går kveld var jeg sammen med staben her til "Hot Springs", et basseng som fylles av kokende varmt vann rett fra naturlige kilder inne i fjellet. Vi badet og koste oss, grillet og satt under bambustaket og snakket til langt utover kvelden. Etterpå satt vi oss på taket og lasteplanet på Jeepen og kjørte hjemover. Jeg har alltid hatt lyst å sitte på taket, så nå kan jeg krysse av enda et punkt på lista ;)



31.01.10
I dag har jeg vært med to av kollegaene mine, Rheyn og Rakel, til en liten kommune laaaaangt oppi fjellene. Det var et nydelig sted med en fantastisk utsikt utover øya og havet utforbi. På veien måtte vi stoppe flere ganger for å åpne gridene som er satt opp for å holde inne oksene og vannbøflene. Bortsett fra alle palmene, så var det faktisk ikke så ulikt norsk natur der oppe. Det var deilig med litt frisk fjelluft :)

Men selv om stedet var riktig så idyllisk med første øyekast, skjønte jeg fort at dette er en plass "der ingen skulle tru at nokon kunne bu". Vi kjørte innover på endeløse grusveier som buktet seg i alle mulige retninger, og jeg kjente jeg var glad for at vi hadde firehjulstrekk. Etter å ha kjørt ca en time på disse veiene kom vi fram til Bayanas, et koselig lite sted inne i fjellene.

Ettersom de hadde fått med seg at jeg var sykepleier, lurte de på om jeg hadde lyst ti å se helsestasjonen deres. Og det hadde jeg selvfølgelig! Og nå skule jeg virkelig ønske at internett her var såpass hurtig at jeg kunne legge ut et bilde, for bilder sier jo mer enn ord? Helsestasjonen deres består nemlig av to små rom hvor vinduene er blåst ut og taket har store huller. Undersøkelsesbenken ligner en hjemmespikra dobbeltseng uten madrass, og også denne manglet noen planker her og der.

Det jobber ingen lege på denne helsestasjonen. I følge lokalbefolkningen har det ikke vært en lege i landsbyen så lenge de kan huske. Jordmor kommer innom en gang i måneden, og ellers er det "Healthcare Workers" som driver helsestasjonen. Da jeg spør hvilken utdanning disse har, får jeg vite at de ikke har noen utdannelse - de har kun et fire dagers kurs. Dette er forøvrig et kurs som ikke inneholder førstehjelp eller lignende, de blir kun lært opp til å være en hjelpende hånd for jordmoren.

Dersom noen blir alvorlig syke eller utsettes for en ulykke, da må de fraktes til nærmeste lege tolv kilometer unna. Men transport har de kun to ganger i uka, da kommer det en bil som kjører ned- og opp igjen med noen timers mellomrom. Så syketransporten foregår på den måten at pasienten bæres i en slags hengekøye mellom to bambustenger, og som regel når de ikke frem før det er for seint.

Jeg skal prøve å få lagt ut noen bilder når jeg kommer til Manila om noen dager. Ellers skal jeg også skrive en artikkel om dette for NMA sin nettside.

30.01.10
Det er bare noen timer siden jeg skreiv det forrige innlegget til bloggen, men jeg må allerede sette meg ned og skrive et nytt. I kveld blei det arrangert velkomstparty for meg, Ole Martin, Lars og Hilde, som er de nye utsendingene til Manila, og jeg skammer meg over at jeg satt her og planla hjemreisen min i går. Tenk at det er mulig å ha hjemlengsel på et sted som dette!

Kollegaene her på kontoret hadde forvandla hagen til reine festsalen, og vi fire blei plassert på kongestoler mens de sang "Welcome to our family", kastet konfetti over oss, plasserte kroner på hodene våre og smykker rundt halsen på oss. De inviet oss i alle de Fillipinske skikkene, holdt taler og lærte oss typiske filippinske selskapsleker. Etterpå var det duket til festmåltid med flere retter enn jeg klarer å huske i hodet. Jøje meg, vi nordmenn har mye å lære når det gjelder å ta imot gjester!

Så i kveld legger jeg meg utrolig mett, og litt lysere til sinns enn i går :) God natt!


30.01.10
Hei alle sammen! I dag er det 30 januar og jeg har vært her ca to og en halv uke. Det er ikke mye nytt å fortelle egentlig, jeg har så smått begynt å komme litt i gang med jobbinga. Har skrevet et par artikler, gjort noen intervjuer ute i feltet, og laget noen videosnutter som omhandler prosjektene.

Folk her er veldig hyggelige og gjestfrie, og de gjør sitt beste for at jeg skal føle meg velkommen. Og ikke minst så har jeg blitt utrolig godt mottatt av Anders og Karen som er mine kontaktpersoner her på øya. Jeg er så glad for at jeg har dem, for noen flotte folk!!

Men tross den gode mottakelsen har jeg jammen fått meg noen aha-opplevelser disse to siste ukene. Jeg merker at det er litt tøft å komme aleine til et sted hvor både språket, kulturen og alt som omgir meg er så totalt fremmed. Jeg er plutselig ikke så tøff lenger når jeg ikke har kjente og kjære rundt meg, og jeg skulle gjerne hatt noen som kjenner meg til å "debriefe" og snakke om dagens opplevelser med.



Jeg synes også det er litt slitsomt å gå ut. Jeg er en av fire hvite her, så jeg får mye oppmerksomhet bare jeg skal på hjørnet og kjøpe egg. Og jeg opplever at det er mye verre å takle når jeg går aleine, det blir litt slitsomt i lengden.

Kveldene kan bli litt ensomme her, og i går hadde jeg en liten "meltdown" hvor hjemlengselen blei litt vel stor. Da tenkte jeg gjennom alle muligheter for hvordan jeg kunne forkorte oppholdet mitt her og komme hjem tidligere, juni virket bare så aaaaltfor langt inn i framtida.

Men så kom morgenen, og i dag fikk jeg være med Anders og Karen og en ny norsk familie på en liten rundtur på øya. De nye utsendingene skal være stasjonert i Manila, og kommer derfor ikke til å være så mye her. Men det var koselig å være sammen med dem i dag og snakke litt norsk. Og så er jo de også nye her, så det føles som vi er litt i "samme båt". De inviterte meg også til å komme å bo hos dem i Manila hvis jeg trenger litt avkobling i blandt, og det tilbudet ser jeg ikke bort fra at jeg kommer til å benytte meg av. Så humøret er litt lettere i dag, og som Lisbeth minnet med på i en SMS, så er jeg jo utrolig heldig som har fått muligheten til å reise hit. Så jeg skal nok holde ut en liten stund til :)

Jeg antar at det jeg har lært til nå, er hvor utrolig viktig det er for meg å ha venner og familie og folk jeg kjenner og er glad i, rundt meg. Jeg kommer nok til å sette ekstra stor pris på dere når jeg kommer hjem :)

Okei, dette var dagens utblåsning. Ikke så veldig oppløftende innlegg denne gangen, skal prøve å komme med en gladsak neste gang! Og bare sånn til slutt: Jeg har det bra altså, og jeg blir godt tatt vare på :)