En liten oppdatering

I dag viser kalenderen 21 januar, det vil si at jeg har vært her på Filippinene èn uke. Hjemme i Norge kan en uke fly fort forbi, men en uke som denne, fylt av nye inntrykk på alle kanter – den går ikke like fort. Når jeg sitter her og skriver går vifta for full maskin for å holde temperaturen på et behagelig nivå, og det føles ganske lenge siden jeg satt hjemme på Moi foran peisen og gradestokken viste femogtjue minusgrader!

Jeg kom til Manila litt etter skjema fordi jeg mista flyet mitt i Hong Kong. Så da jeg endelig kom frem, hadde velkomstkomiteen reist hjem, og jeg satte meg i en taxi for å finne frem til mitt første overnattingssted. På den måten blei jeg fort minnet på hvordan trafikken i en asiatisk storby kan arte seg. Tut og kjør- bokstavelig talt!

For min del var nok retningssansen min (eller mangelen på en) den største utfordringen med å komme alene til en by som Manila. Derfor var jeg veldig glad da jeg fant tre norske lærerstudenter som følte ansvaret og adopterte meg med det samme. De viste meg rundt i byen, viste meg hvordan jeg kommer meg fra A til B med diverse transportmidler, tok meg med på sightseeing rundt forbi og sørget for at jeg fikk med meg noen kulturelle begivenheter de første dagene.

Så, den femte dagen bar det av gårde til Marinduque, øya som skal være mitt hjem de neste månedene. Selv om det var spennende å oppleve storbyen Manila med sine tolv millioner innbyggere, så var jeg nok hakket mer spent på å komme ut til Marinduque. Ferden gikk sørover, først med bil i fire timer, deretter tre timer på ferge, påfulgt av enda en time i bil nedover langs kysten av øya, helt til vi endte opp i ”Buenavista” (Vakker utsikt), som altså er stedet hvor jeg skal bo.

Marinduque ligger i Stillehavet, sørvest for Manila, og 230 000 filippinere har sitt hjem her. (20 000 i Buenavista). Det er en idyllisk øy med sine høye kokospalmer og banantrær, grisene og hønene som tripper rundt i de små gatene, og ikke minst den smilende befolkningen med en helt utrolig avslappet holdning til livet. På den andre siden er øya preget av stor fattigdom, og jeg trenger ikke gå langt utenfor hageporten for å konstantere at livet er vanvittig urettferdig.

Det er ingen butikker her i Buenavista, men det er mange ”Sarisari”, små kiosker på hjørnene. Her selger de grønnsaker, frukt, ris og snacks, og den flotteste av dem selger tannkrem, sjampo, såpe og lignende. Dersom jeg skulle ha behov for smør, ost eller andre slike finfine saker, da må jeg dra til byen. På den måten skiller det seg ikke så veldig fra Moisund . Jeg føler at jeg har dratt noen år tilbake i tid, og jeg må si at jeg liker det!

Min oppgave her på øya er å dokumentere det arbeidet som Misjonsalliansen gjør her. Det blir ikke vanskelig å finne stoff, for de gjør en enorm innsats for lokalsamfunnet. Disse første dagene har jeg fått være med rundt og sett på prosjektene, og nå begynner jeg så vidt å få oversikten over det enorme arbeidet som drives. Det blir spennende å følge!

Èn ting som i alle fall er helt sikkert, er at jeg ikke kommer til å sulte under mitt opphold her. På tirsdag åt vi middag i seks forskjellige hus på èn og samme dag, og uansett hvor jeg går så er det mat å få.

Håper alt står bra til med dere hjemme i Norge! Takk for alle koselige mail! Det settes stor pris på, selv om jeg ikke har hatt tid til å svare på alle. Så fort jeg får tid, og internett fungerer (som har vist seg aa vaere veeeeldig sjeldent, jeg kjenner abstinensene sniker seg innpaa :), så skal jeg nok få sendt av gårde noen velvalgte ord. Take care!

Klem fra Siri