”Tenk om det va `kun ein vei frem, som strakk seg ut fra hit og hjem. Og at me visste
kor me sko, og veien gjekk fra der me sto..” Mest sannsynlig hadde Sigvart Dagsland en dypere mening bak denne teksten da han skreiv den. Antakelig er den full av metaforer og skjult visdom. Han pleier å være god på slikt, Sigvart.
Men dersom vi legger all tolking til side og kaller en spade for en spade, så er det veldig nærliggende for meg å tenke at vi har noe til felles, Dagsland og jeg. At han kanskje sliter en smule med retningssansen, han også. At han av og til står ved et veikryss og lurer på om han i det hele tatt er i rett by, eller forsøker å finne tilbake til et sted han nylig har vært, bare for å oppdage at de har flytta hele bygget til en annen gate. Ja, for det er sånt som hender oftere enn man skulle tro! Jeg vil anta at det koster den norske stat ganske mange millioner kroner hvert eneste år å drive med så mye flytting av store bygg som de gjør! For ikke å snakke om det å bytte rundt på gatenavnene i tide og utide! Ville det ikke vært lettere for alle om Bogstadveien bare kunne få være Bogstadveien og ferdig med det??
Hva med GPS tenker du kanskje nå, har du ikke hørt om det? Jo takk, det har jeg. Det var mildt sagt en gledens dag da jeg oppdaget at man kan få GPS-navigering på i-Phone. Men etter å ha blitt ledet rundt i all verdens slags bakgårder og undergrunder, klatret over gjerder og kavet meg gjennom busker og kratt bare for å ende opp midt i en rundkjøring og blitt fortalt at "Du har nå nådd målet", så kan du si at mitt forhold til GPS er en tanke anstrengt...
Så hender det jo av og til da, sånn en gang hvert skuddår eller noe sånt, at jeg faktisk treffer blink og klarer å komme meg frem til rett sted, til rett tid, uten nevneverdig mye hjelp. Dette er de dagene da folk blir veldig imponerte og straks konkluderer med at retningssans mest sannsynlig er noe som kan trenes opp likevel! Da har jeg lært meg at det er best å bare nikke og smile og ikke nevne noe om at jeg faktisk trodde jeg var i feil ende av byen og ble fryktelig overraska da jeg plutselig hørte noen kjente stemmer og oppdaga at jeg var i den rette gata.
Neida, bare smil. Og nikk. Og la dem leve i troen på at det faktisk finnes håp for en stakkar uten retningssans.
Jeg har for lengst akseptert mitt handicap og det faktum at Dagslands sang om å gå seg bort har blitt tittelsporet i mitt liv. Og som oftest er det jo ikke så galt at det ikke er godt for noe. Hvem vet, kanskje har jeg en fremtid i paralympics? Orienteringsløp for dem som ikke kan orientere seg...?
(Bilde lånt fra www.svada.no)
- Follow Us on Twitter!
- "Join Us on Facebook!
- RSS
Contact