Det er tidlig mandags morgen og som vanlig trangt om plassene på trikken. Du sitter foran meg. Ved siden av deg finnes det eneste ledige setet i vognen, men folk velger å stå fremfor å sette seg der. Kanskje er det den skitne jakka di, eller håret som henger i tykke tjafser under den hullete lua. Eller kanskje er det lukta som gjør det. Du har ikke dusjet denne uka, kanskje ikke en gang denne måneden. Du er uflidd, og det er lett å se for seg at du ikke har tilgang på dusj eller tak over hodet. Folk rynker på nesa og holder godt om veskene sine. Du kikker ut av vinduet, møter ikke blikkene. Jeg tenker at det nok ikke er første gang du har måttet tåle blikk.
Så stopper trikken for å ta på nye passasjerer. Den første av dem er en dame i førtiårene. Hun har Gucci-solbriller, moteriktig sveis og dyr veske. Ansiktsuttrykket avslører at hun er stresset. Eller morragretten, til tross for at hun har rukket å kjøpe kaffe på veien. Humøret bedrer seg ikke da hun ser trengselen på trikken, men etter nøye overveiing bestemmer hun seg for å ta i bruk det ledige setet. Hun spør ikke om å få sitte, og hun ber deg ikke hoppe inn. Hun steger over deg uten å ofre deg et blikk, sukker og stønner og synes tydeligvis du er i veien. Hun setter seg helt på kanten av setet og passer nøye på at dere ikke kommer i kontakt med hverandre. Men etter et par minutter rynker hun på nesen, reiser seg og steger over deg. Hun ber ikke om forlatelse da hun dunker borti beina dine.
På neste stoppested kommer det også på en dame med kaffekopp i hånda. Hun har ikke rukket å børste sovesveisen ut av håret, og jeg tenker at hun sikkert lider av "Mandag morra blues" hun også. Men etter å ha kikket seg rundt litt, går hun mot deg uten betenkningstid og spør om det er i orden at hun setter seg ved siden av deg. Ansiktet ditt lyser opp i et tannløst smil da du svarer at hun selvfølgelig kan sitte. Hun mister balansen et øyeblikk da trikken plutselig rykker til, og du gir henne en støttende arm. Så snakker dere litt om hvor godt det er med en kopp kaffe på morrakvisten.
Jeg kunne ikke unngå å legge merke til hvordan du rettet deg opp i ryggen da denne damen snakket til deg med respekt. Hvordan øynene dine lyste opp, du løftet hodet og møtte blikkene til menneskene rundt deg. Du som bare noen øyeblikk tidligere hadde virket så liten og nedbrutt var nå stoltere enn en guttunge på første skoledag. I løpet av sekunder fikk du en verdighet over deg som minnet meg på at bak det lurvete ytre er du noens sønn, bror, venn, kansjke til og med noens far.
Tenk at et blikk kan gjøre noen så små, og at et enkelt smil eller et "Hei" kan gjøre noen så mye større.
Takk til damen på trikken, du har mye å lære oss!
Så stopper trikken for å ta på nye passasjerer. Den første av dem er en dame i førtiårene. Hun har Gucci-solbriller, moteriktig sveis og dyr veske. Ansiktsuttrykket avslører at hun er stresset. Eller morragretten, til tross for at hun har rukket å kjøpe kaffe på veien. Humøret bedrer seg ikke da hun ser trengselen på trikken, men etter nøye overveiing bestemmer hun seg for å ta i bruk det ledige setet. Hun spør ikke om å få sitte, og hun ber deg ikke hoppe inn. Hun steger over deg uten å ofre deg et blikk, sukker og stønner og synes tydeligvis du er i veien. Hun setter seg helt på kanten av setet og passer nøye på at dere ikke kommer i kontakt med hverandre. Men etter et par minutter rynker hun på nesen, reiser seg og steger over deg. Hun ber ikke om forlatelse da hun dunker borti beina dine.
På neste stoppested kommer det også på en dame med kaffekopp i hånda. Hun har ikke rukket å børste sovesveisen ut av håret, og jeg tenker at hun sikkert lider av "Mandag morra blues" hun også. Men etter å ha kikket seg rundt litt, går hun mot deg uten betenkningstid og spør om det er i orden at hun setter seg ved siden av deg. Ansiktet ditt lyser opp i et tannløst smil da du svarer at hun selvfølgelig kan sitte. Hun mister balansen et øyeblikk da trikken plutselig rykker til, og du gir henne en støttende arm. Så snakker dere litt om hvor godt det er med en kopp kaffe på morrakvisten.
Jeg kunne ikke unngå å legge merke til hvordan du rettet deg opp i ryggen da denne damen snakket til deg med respekt. Hvordan øynene dine lyste opp, du løftet hodet og møtte blikkene til menneskene rundt deg. Du som bare noen øyeblikk tidligere hadde virket så liten og nedbrutt var nå stoltere enn en guttunge på første skoledag. I løpet av sekunder fikk du en verdighet over deg som minnet meg på at bak det lurvete ytre er du noens sønn, bror, venn, kansjke til og med noens far.
Tenk at et blikk kan gjøre noen så små, og at et enkelt smil eller et "Hei" kan gjøre noen så mye større.
Takk til damen på trikken, du har mye å lære oss!
3 hilsener:
Så utrolig fint skrevet, Siri. En viktig påminnelse til alle og enhver!
Totally true! Du e så flinke t å skriva, blir fengsla fra første linja :) Tenk at ein ting mange tar for gitt kan bety så mye for de som ikkje e vant med å få et hei eller et blikk på grunn av klær og "uheldig-og-havnet-på-skråplanet. Tall for at du minna meg på det! Ha ein nydelige dag vakre Siri! God klem fra sunny Stavanger
Wow, der fikk jeg noe å tenke på. Godt skrevet, Siri.
Legg inn en kommentar