For noe svineri!

Jeg våknet en morgen i forrige uke og følte meg mildt sagt uggen. På et eller annet tidspunkt hadde en kraftig influensa alliert seg med omgangssyka og bestemt seg for å avlegge meg et aldri så lite besøk. Med diffuse symptomer tok jeg meg en tur til legen, som umiddelbart fant frem desinfeksjonsmidlet og ba meg holde meg hjemme fra jobb den neste uka. Okei. Med hjertebank, kaldsvette og noe som minnet om en togkollisjon i hodet var jeg ikke vanskelig å be. Lykkelig uvitende om hva som ventet meg, tuslet jeg hjemover og gledet meg til en date med sofaen og fjernkontrollen.

Det legen ikke sa noe om, var alle bivirkningene denne sykemeldingen kunne føre med seg. Uheldigvis, eller heldigvis for min del, blei min bofelle Torunn ganske raskt smitta av svineriet. Dermed var vi to, og kunne i alle fall være litt sosiale med hverandre her hjemme på “isolatet”. Første dagen gikk greit nok. Da var vi nok begge såpass utkjørte at vi sov det meste av dagen. Ellers har det gått til hjernen på meg, for jeg husker i allefall lite av denne dagen. Men allerede etter et par dager begynte jeg å merke nye, skumle symptomer. Siden det var begrenset hvor mye jeg klarte å stå på beina, blei fjernkontrollen raskt en nær venn. Jeg lærte meg en ny sport kalt “zapping”, og blei etter hvert ganske god i dette.

Og med zappingen dukket det raskt opp et par nye venner. Som min nærmeste rådgiver, Dr Phil, mine gode venninner Ellen DeGeneres og Oprah Winfrey, interiørrådgiveren min Ty Pennington og ikke minst hele gjengen i “Motejuryen”. Men varselklokkene begynte for alvor å ringe da jeg tok meg i å se på “Baywatch” her om dagen. Hjelp! Noe måtte gjøres… Så TV-en blei skrudd av og malerpenselen blei henta fram fra loftet. Det var da jeg oppdaga at alle disse dagene på sofaen hadde gjort meg stiv og støl som en nittiåring. I tillegg har vi her i husstanden blitt særs åpne om alt som skjer innen toalettets fire vegger. Plutselig blei det så viktig å oppdatere hverandre, og ikke minst venner og familie over telefon, om dagens tilstand både på den ene og den andre måten.

Så takket være H1N1-viruset har jeg nå altså blitt TV-slave, fått kropp som ei gammel dame og snakker åpent om mine dovaner til alle og enhver. Dette står det da ikke noe om i advarslene? Derfor ser jeg det som min plikt å advare andre: LØP!!! Snart kommer griseriet til et sted nær deg….

Jeg ser for meg at opptreningen etter denne sjauen kan ta sin tid. Hver gang jeg kjenner at det gjør vondt et sted har jeg lyst å spørre ekspertpanelet i “Legene” hva det kan komme av, få trøst av Dr Phil og krølle meg opp i sofaen hos Oprah for å snakke litt om det. Men jeg skal klare å stå i mot! Jegbrekker heller kroppen ut av godstolen, tar på meg støttestrømpene og tar meg en tur ut i frisk luft…hvis jeg bare kunne finne rullatoren.